Når rosene er borte: Norges kamp mot rasisme begynner dagen etter

Rosen er fjernet. Flagget vaier atter en gang. Politikerne har trukket seg tilbake, og programlederne går tilbake til sitt vanlige presentasjonsmønster. Norge minnes nå at det har gått femten år siden en høyreekstrem terrorist tok livet av 77 personer i regjeringskvartalet og på Utøya. Nå går vi inn i den mest krevende fasen: tirsdagen etter hendelsene. Her får vi sjansen til å undersøke om begrepene demokrati, årvåkenhet og kjærlighet virkelig representerer politiske forpliktelser, eller om de bare er deler av en gjentakende nasjonal tradisjon. Norge har en rekke monumenter, men vi slipper ofte taket på å knytte de tragiske hendelsene fra vår fortid til vårt nåværende språk, digitale sammenhenger og den avhumaniseringen som preger hverdagen varmens vårt land minnes dem som har mistet livet, sender PST en advarsel om at barn så unge som tolv år blir trukket inn i høyreekstreme miljøer på nettet.

I disse rommene hylles terroristen, og tragedien 22. juli blir fremstilt på en nedsettende måtene forskning og offentlig debatt tyder på at ideer som før ble betraktet som uakseptable, nå blir mer anerkjente i kommentarfelt, podkaster og politiske diskusjoner. Det er estimert at omtrent 150 000 nordmenn støtter høyreekstremisme. Historien lar seg ikke stoppe fra å bli fortalt; den har allerede funnet sin vei ut. En flybillett kan tolkes som et symbol på de politiske forholdene.

I tillegg delte forfatteren og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali åpenhjertig at hun nå var tilbake i behandling hos psykiatrisk helsevesen. Hun beskrev hvordan vedvarende rasisme og sexisme hadde innvirkning på både hennes fysiske helse og mentale velvære. Responsen fra enkelte i det norske samfunnet manglet tegn på solidaritet, selvinnsikt eller til og med vanlig høflighet.

I stedet startet man en innsamlingsaksjon for å skaffe midler til en flybillett “hjem” til Somalia for henne. Meldingen var klar: “Bidra til at Sumaya kan dra hjem igjen.” Men det ser ut til at Norge ikke er hennes hjem hvis hudfargen hennes gjør noen av innbyggerne her ukomfortable. I slike tilfeller kan faktorer som statsborgerskap, språkkunnskaper, yrkesbakgrunn, kreative uttrykk og følelse av tilhørighet bli oversett av en person med tilgang til internett og betalingsmetoder. Da Spleis avsluttet innsamlingskampanjen, beskrev initiativtakeren avgjørelsen som «ubegripelig». Dette er helt klart.

Å bruke en ung kvinnes innleggelse i psykiatrisk behandling for å lage rasistiske vitser om deportasjon er uforenlig med anstendighet. Det er også trist å gjøre hennes mest sårbare øyeblikk til politisk underholdning.

Den virkelig betydningsfulle hendelsen inntraff da plattformen ble stilt ute av spill. Det er mange aspekter ved ytre høyre som kan bli kritisert, men mangelen på selvmedlidenhet er ikke en av dem. Den som føler seg som et offer og sitter stille til side, gjør at rasismen forsvinner fra situasjonen.

Ali har uttrykt at rasisme er en konkret og samlet opplevelse; én enkel hendelse kan vekke minner om tidligere opplevelser. Kroppen min bringer frem minner om de sårende kommentarene, truslene, spyttingen og frykten. Det er snakk om alle øyeblikkene der man har opplevd sin egen nedverdigelse i håp om at noen vil ta det på alvor. Hun omtaler rasisme som en type ran, noe som treffer godt.

Rasisme fører til usikkerhet, sløser med tid, skaper helseproblemer, reduserer konsentrasjonen og hindrer friheten til å bevege seg fritt. Det fratar oss også muligheten til å oppleve daglig glede uten bekymringer. Den kan ødelegge en bryllupsreise, en fotballkamp med venner, navnet vårt på ringeklokken og muligheten til å dra ut uten å måtte vurdere sikkerheten først. Det er alltid noe unikt ved at individer med minoritetsbakgrunn deler sine erfaringer om de mentale effektene av rasisme.

Den som utviser rasisme, trekker seg ofte tilbake fra situasjonen, og offeret blir stående igjen alene. Er hun i balanse? Legger hun ned mye arbeid? Opplever hun rasismen kontinuerlig rundt seg? Er reaksjonene hennes kanskje for sterke, for sensitive eller for detaljerte? Kan en psykolog hjelpe med å forstå årsakene til hennes oppførsel? Spørsmålet handler ikke lenger om hennes tidligere erfaringer. Nå dreier det seg om: Hva er problemet med henne? På denne måten kan psykologi og psykiatri bli brukt som en praktisk unnskyldning for rasisme.

Et samfunnsproblem blir dermed omformulert til et personlig symptom. Hvis hun klarer å forbli rolig, tyder det på at belastningen har vært mindre alvorlig. Men hvis hun lar følelsene ta overhånd, risikerer hun å miste sin troverdighetene ideelle minoriteten skal kunne fremheve sin lidelse, men uten å gi inntrykk av at de er blitt skadet. De kan oppleve smerte, men helst på en måte som ikke undergraver det norske selvbilde. Nå har mediene begynt å fokusere på denne problematikken. En journalist fra Subjekt har vært i kontakt med Ali for å snakke om en artikkel som skulle ta for seg sykehusinnleggelsen og de påfølgende reaksjonene.

Meldingen tydet klart på at hun ikke ønsket noen form for videre samtale. Avisen tok likevel kontakt med henne, til tross for at hun tydelig hadde bedt om “færrest mulig henvendelser.” Dette kan nesten oppfattes som en moderne norsk historie: Vi viser respekt for ditt behov for ro ved å ignorere det. Saken ble fremstilt som et “presseetisk og psykologisk dilemma. En psykolog hadde tidligere snakket med media. Nå fikk publikum sjansen til å diskutere hva som skjer når folk deler personlige opplysninger i en krisesituasjon. Dette er et uttrykk for moderne medieetikk på sitt mest pompøse nivå. Temaet for innholdet er først og fremst sårbarhet, deretter analyseres handlingen som en akademisk problemstilling. Journalisten fungerer som en bekymret observatør, mens den innlagte får all oppmerksomheten. Man trenger ikke å sette pressefrihet eller offentlig debatt opp mot hverandre for å anerkjenne en viktig sannhet: En psykiatrisk innleggelse gir ikke grunn til å granske andre menneskers privatliv. Å diskutere psykisk helse betyr ikke at man mister sin rett til beskyttelse, respekt eller ro.

I Norge er det vanlig å fremme en mer åpen dialog om psykisk helse. Likevel, når rasisme blir et tema i sammenheng med lidelse, dukker det ofte opp spørsmål ved behovet for faglige vurderinger, diagnoser og klare rammer. Mange synes det er enklere å akseptere depresjon fra et apolitisk perspektiv. Når en sosial aktør er involvert i traumer, omtales situasjonen ofte som «komplisert».

Den etablerte høyresiden ønsker å påvise en klar distanse mellom sin egen retorikk og voldshandlinger utført av høyreradikale grupper. På den ene siden finner vi debattanter som belyser temaer som invasjon, endringer i befolkningssammensetningen, kulturell nedgang, remigrasjon og personer som ikke «fungerer» i samfunnet. På den andre siden står terrorister, isolerte individer og de som virker helt uforståelige. Men ideer er ikke bundet av slike begrensninger. Ingen terrorist utvikler sin oppfatning av verden helt uavhengig. Før voldshandlinger skjer, kan de ofte begynne med en humoristisk bemerkning, en meningsartikkel, en video eller innlegg på nettet som sprer forvrengte teorier eller overlegne holdninger om at en norsk innbygger bør «sendes tilbake».

Det er en reell forskjell mellom rasistiske innsamlingsaksjoner og terrorhandlinger. Den bør ikke undervurderes, men den holder heller ikke evig. Den velkjente grensen overholdes av grammatikken. Ekstremisten bruker vold for å få en slutt på situasjonen. Dette betyr absolutt ikke at alle som uttrykker kritikk mot innvandringspolitikken, er fascister. Dette indikerer at politikere, redaktører, influenser og samfunnsaktører må være bevisste på hvilke oppfatninger de etablerer som standarder, hvem de identifiserer som samfunnsproblemer, samt hvilke saker de tar opp for å fange folks interesse, øke inntektene eller få stemmer.

Forsvaret holder fast ved sitt budskap: «Vi har aldri oppfordret til vold.» Dere beskrev landet som invadert, kulturen som truet, feminister som forrædere, og minoriteter som en betydelig fare. Likevel ble dere overrasket over at noen valgte å stå til tjeneste. I de kommende ukene bør diskusjonen ikke bare dreie seg om hva voksne ekstremister sier på offentlige plattformer. Det er også viktig å undersøke nærmere hva barn møter når de bruker mobiltelefonene sine uten tilsyn.

Når tolvåringer kommer over materiale som støtter terror, skjuler rasisme bak humor, eller omformer politisk vold til memes, holder det ikke med en enkelt skoletime om demokrati på minnedagen. Digital radikalisering følger ingen kalender for seremonier. Algoritmer stopper ikke å fungere selv etter en krise. Det er essensielt at foreldre, skoler, teknologibransjen, medier og myndigheter begynner å ta dette på alvor. Situasjonen handler ikke bare om voksne menn som befinner seg i mørke rom.

Det kan være en ung mann i naboskapet som mener at empati er synonymt med svakhet, og at kvinner samt minoriteter har stjålet mulighetene hans for fremtiden. I tillegg ser han på massedrap som noe som bare er en intern spøk. Når terror blir en kilde til latterliggjøring, skifter grensene for hva som anses som akseptabelt innenfor ideologien. Først gjør vi narr av dem som sliter, og deretter mister vi evnen til å betrakte dem som hele mennesker.

Å gi roser er ikke en løsning på beredskap. Utfordringen med den norske minnekulturen handler ikke om at vi sørger for mye, men heller om at vi knytter altfor få bånd. Vi husker volden, men vi gir ikke nok oppmerksomhet til ideene som ligger bak. Vi beskriver terroristen som et beklagelig avvik i et ellers sunt samfunn: en syk person, en ufattelig tragedie og et brudd i fortellingen om den mest tolerante nasjonen. Dette kan tilby en viss form for trøst, men det har lite politisk betydning. Minnesmerker kan ære de avdøde, men de gir ingen beskyttelse til de som fortsatt er i livet.

Roser kan ikke erstatte ansvar for redigering, politisk mot, antirasistiske tiltak, beredskap i den digitale tidsalder eller solidaritet med dem som nå tar byrden. Fred handler ikke bare om at flertallet skal avslutte en minnemarkering med en følelse av moralsk tilfredshet. Reell fred oppnås først når de som sliter, får sjansen til å leve livene sine fritt. Kan en kvinne med afrikansk bakgrunn glede seg over å se fotball sammen med vennene uten å måtte tåle trakassering? Har hun muligheten til å henge opp navnet sitt på døren? Kan hun skrive fritt uten redsel for trusler? Kan man bli syk uten at helsen hennes blir brukt mot henne? Kan man be om fred uten at ønsket om ro blir offentlig debattert? Er det mulig for barn med muslimsk bakgrunn å vokse opp uten å høre at de er gjester i sitt eget land? Kan unge menn oppleve frustrasjon uten at algoritmene fører dem inn i en virkelighet der hat oppfattes som tapperhet, og vold blir sett på som selvforsvar? Hvis svaret er nei, indikerer det at Norge ikke bare har et problem med rasisme; landet vårt møter også en utfordring knyttet til fred.

Uken etter markeringen vil gi en grundigere forståelse av Norge enn det talene alene kan tilby. Vil mediene velge å se nærmere på miljøene som sprer hat, eller vil de fortsette å fokusere på reaksjonene fra dem som er berørt? Vil politikerne ta initiativ til å håndtere konspirasjonsteorier som sirkulerer i egne kommentarfelt og partier? Vil skolene se på høyreekstremisme som et aktuelt tema i dag, snarere enn kun som en del av fortiden? Vil plattformene gripe inn før rasistisk trakassering blir sett på som underholdning med økonomiske gevinster? Vil flertallet støtte dem som er berørt, selv når det ikke er oppmerksomhet fra media eller kjente personer? Terroristen hadde ingen uforståelig sammenheng med Norge.

Han vokste opp i en politisk setting hvor minoriteter ble sett på som en trussel, feminister ble ansett som forrædere, og et variert samfunn ble vurdert som en fare for landet. Femten år senere deler en norsk kvinne med afrikanske bakgrunner hvordan det er å leve med følger av denne hendelsen. Ytre høyres svar på dette er å tilby en flybillett. Samtidig lærer barn på internett å lage vitser om terrorangrepene. Norge har fortsatt muligheten til å spille en viktig rolle i å bevare høytidelig uskyld. Samtidig må vi erkjenne at kampen mot høyreekstremisme ikke bare skjer på minnedagen for terrorhandlingene. Den begynner egentlig først når markeringen er over.